Dansketiden i Rygge
Fra middelalder til dansketid: Det er vanlig å sette overgangen mellom middelalderen og dansketiden til 1537, det året da reformasjonen ble innført og Norge kom under dansk styre.
Fra dansketid til selvstendig nasjon: 1814 fremstår som et tydelig skille mellom to epoker i Norges historie, dansketiden og tiden som selvstendig nasjon. Men helt selvstendig ble ikke Norge, landet var i personalunion med Sverige, og var i mange forhold styrt av Sverige.
Dansketiden varte i 277 år, cirka 2,5 % av de 10 eller 12 tusen årene det har bodd folk i Norge.
En viktig begivenhet i dansketiden var innføringen av eneveldet ved et statskupp i 1660, dette ble lovfestet i 1661 og sterkere formulert i kongeloven i 1665. Det er vanlig å dele dansketiden i lydriketiden fra 1537 til 1660 og eneveldet fra 1660 til 1814.
1537 --- Dansketiden --- 1814
1537 --- Lydriketiden --- 1660
1660 --- Eneveldet --- 1814
Et lydrike er et land som er tvunget til å følge et annet lands påbud. Et enevelde eller absolutt monarki er en statsform der ubegrenset, sentralisert makt er gitt til en monark.
Lydriketiden
Det vi her (i samsvar med vanlig bruk) har kalt lydriketiden, blir i Rygge Bind 2 omtalt som lensherretiden. En lensherre var en mann som bestyrte en eiendom som tilhørte kongen. Lensherretiden er en treffende betegnelse når det gjelder Rygge. Bygda var i hovedsak delt i to len, Rygge len (også kalt Rygge skiprede) og Værne Kloster len, men det fullstendige bildet er ganske komplisert. Len ble delt, len ble slått sammen. Ofte kunne en lensherre bygsle bort en del av sin eiendom til en underordnet lensherre. Den underordnede lensherren krevde inn avgifter og skatter fra "sine" bønder og krevde også pliktarbeid fra dem. Selv betalte han avgift til den overordnede lensherren. Og den overordnede lensherren betalte avgift til kongen eller slik kongen i København bestemte.
Skattetrykket på bøndene var tungt, pliktarbeidet også. Det var skatter til presten, skatter til biskopen, til lensherren, og det skulle betales toll. Landskylden ble ikke betalt med penger, men med korn, mel, malt, smør, huder og salt.
Det som var drivkraften bak disse store samfunnsendringene, var at kongen hadde store utgifter. Han og hans hoff omga seg med stor prakt. Det var stadige kriger, og krig er en dyr virksomhet. Dessuten skulle kongen utvikle nye næringsveier for sitt rike, for eksempel bergverk.
Eneveldet
Den perioden vi her (i samsvar med vanlig bruk) har kalt eneveldet, blir i Rygge Bind 2 omtalt som herregårdstiden. En herregård er større gård som har tilhørt en adelsmann og som var fri for alminnelige skatter. I Rygge preges denne perioden sterkt av de to herregårdene Værne Kloster og Evje Herregård. De står nå på toppen av sin makt og er under adelig eie.
I lensherretiden var mange av gårdene i Rygge altså eiet av kongen i København og bestyrt av en lokal lensherre. I herregårdstiden var mange av eiendommene i Rygge eiet at en adelsmann. Kongen fikk mer makt i statsforvaltningen, men faktisk mindre makt lokalt. Kongen hadde av økonomiske grunner blitt nødt til å selge mange av sine eiendommer. De nye (oftest adelige) eierne hadde gjerne lånt penger til kongen eller hjulpet kongen med tjenester, for eksempel vært offiser i en av krigene.
Napoleonskrigen og Rygge
I 1807 kom Danmark-Norge med i Napoleons-krigen på Frankrikes side, den siden som kom til å tape, og var dermed i krig både med England og Sverige. England vanskeliggjorde forbindelsen mellom Danmark og Norge og blokkerte norske havner. Norge produserte ikke nok korn til å dekke behovet, og på toppen av blokaden kom flere dårlige jordbruksår. Det ble regelrett hungersnød i landet, og Rygge var ikke noe unntak. I 1800 (før blokaden) døde 26 personer i Rygge, i 1809 døde 65.
Ifølge Kiel-traktaten skulle Danmark miste Norge, og Sverige skulle overta Norge. Nordmennene ville ikke godta dette og valgte den danske prinsen Christian Frederik til konge. Det ble en liten krig mellom Sverige og Norge som endte med Mossekonvensjonen 14. august 1814. Christian Frederik måtte forlate Norge. Den 12. oktober satte han for siste gang foten på norsk jord, det var på Eldøya utenfor Larkollen i Rygge.
Se også:
Kilder:
- Opstad, Lauritz: Rygge, Bind 2, Bygdehistorien inntil 1800. Utgitt av Rygge Sparebank, 1997
- Berggren, Magne: Rygge, Bind 3, Tiden 1800 til 1980. Utgitt av Rygge-Vaaler Spareban, 1990
- Store norske leksikon
- Wikipedia
