Eldøya: Forskjell mellom sideversjoner
m Én revisjon er importert |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| (Én mellomliggende versjon av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
[[Fil:Eldøya.jpg|500px|thumb|right|'''På Eldøya''' finnes det rester av en gravhaug fra Bronsealderen.''Foto: ES'']] | |||
'''Eldøya''' utenfor Larkollen i Rygge er et av de mest verneverdige områdene i Østfold fylke. Den 600 dekar store øya ble da også fredet i 1997 for å bevare et sjeldent natur- og kulturlandskap. Her er det flere sjeldne plantearter, blant dem kubjella (Rygges kommuneblomst). Arten forekommer bare ytterst få steder i Oslofjordens kystmiljø. | '''Eldøya''' utenfor Larkollen i Rygge er et av de mest verneverdige områdene i Østfold fylke. Den 600 dekar store øya ble da også fredet i 1997 for å bevare et sjeldent natur- og kulturlandskap. Her er det flere sjeldne plantearter, blant dem kubjella (Rygges kommuneblomst). Arten forekommer bare ytterst få steder i Oslofjordens kystmiljø. | ||
| Linje 11: | Linje 13: | ||
Navnet på øya har vært skrevet på mange måter. I dag er den offisiell skrivemåten: Eldøya. | Navnet på øya har vært skrevet på mange måter. I dag er den offisiell skrivemåten: Eldøya. | ||
Muntlig form Eløen var for noen generasjoner siden ganske vanlig. Førsteleddet eld (ild) har etter dagens oppfatning sammenheng med at det i tidligere tider har vært en fyrvarde på Eldøyas høyeste punkt (restene av den kan ennå sees ved siden av bronsealderrøysa). Med et slik bluss der oppe ville man i mørke og siktbart vær lett kunne finne kursen inn mot Larkoll- eller Eldøyhavna, bassenget mellom øyas østside og nærmeste fastland. I ”Larkollboken” (s. | Muntlig form Eløen var for noen generasjoner siden ganske vanlig. Førsteleddet eld (ild) har etter dagens oppfatning sammenheng med at det i tidligere tider har vært en fyrvarde på Eldøyas høyeste punkt (restene av den kan ennå sees ved siden av bronsealderrøysa). Med et slik bluss der oppe ville man i mørke og siktbart vær lett kunne finne kursen inn mot Larkoll- eller Eldøyhavna, bassenget mellom øyas østside og nærmeste fastland. I ”Larkollboken” (s. 65-66) drøfter forfatteren, Knut A. Nilsen denne teorien nærmere. | ||
'''Kilder:''' | '''Kilder:''' | ||
Siste sideversjon per 23. aug. 2020 kl. 05:11
Eldøya utenfor Larkollen i Rygge er et av de mest verneverdige områdene i Østfold fylke. Den 600 dekar store øya ble da også fredet i 1997 for å bevare et sjeldent natur- og kulturlandskap. Her er det flere sjeldne plantearter, blant dem kubjella (Rygges kommuneblomst). Arten forekommer bare ytterst få steder i Oslofjordens kystmiljø.
Det er et lite tjern på øya som gjør det mulig å ha beitedyr der og dyrke jorda. Beiteengene har vært brukt i mange hundre år og brukes fremdeles.Fra 1930-tallet ble det dyrket 40 mål med asparges, etter 1945 tulipanløk i fire år og tidlig på 1960-tallet ble et anlagt granfrøplantasje her frem til 1998. Flere sandgroper finnes på Eldøya, som rester etter sanduttak Moss Glassverk gjorde tidlig på 1900-tallet.
Midt på øya ligger en bronsealderrøys som er fredet. Eldøya har tilhørt Værne Kloster fra den tiden klosteret ble opprettet på 1200-tallet. Øya ble ansett som spesielt egnet for å dyrke legende urter, de ble brukt i hospitalvirksomheten på klosteret. Floraen på øya har fortsatt spor etter urtedyrkningen. Det er også en litt spesiell vegetasjon etter at fremmede frø kom til øya via ballast på skip som kom fra fjerne strøk. Etter reformasjonen tilfalt Eldøya Kongen, og senere til private.
På 1700-tallet var det noen fastboende på Eldøya, og et populært vertshus for sjøfolk, fordi Larkollsundet var en fin naturlig havn for båter. Etter at veien til Larkollen ble anlagt, flyttet de fastboende til land. Nå er det bare hytter på øya. Ulke er det eneste huset som er igjen av den gamle bebyggelsen. Bebyggelse fra uthavntiden er flyttet over til Larkollen eller revet. Tuftene etter den gamle bosettingen er godt dokumentert, både gjennom skriftlige kilder og funn som er gjort gjennom mange år.
Da Valentin August Sibbern solgte Værne Kloster til Inggard Sundt i 1906, fulgte ikke Eldøya med, men ble beholdt av slekten Sibbern.
Navnet på øya har vært skrevet på mange måter. I dag er den offisiell skrivemåten: Eldøya. Muntlig form Eløen var for noen generasjoner siden ganske vanlig. Førsteleddet eld (ild) har etter dagens oppfatning sammenheng med at det i tidligere tider har vært en fyrvarde på Eldøyas høyeste punkt (restene av den kan ennå sees ved siden av bronsealderrøysa). Med et slik bluss der oppe ville man i mørke og siktbart vær lett kunne finne kursen inn mot Larkoll- eller Eldøyhavna, bassenget mellom øyas østside og nærmeste fastland. I ”Larkollboken” (s. 65-66) drøfter forfatteren, Knut A. Nilsen denne teorien nærmere.
Kilder:
• Ryggiof IX: Else Mehren Olsen: Næringsvirksomhet på Eldøya
• Fylkesmannen i Østfold Miljøvernavdeling
- Oluf Rygh: Gaardnavne i Smaalenenes Amt, s. 348 (om Værnekloster med Eløen) ”--- Eløens Navn kan være dannet af él ---Uveirsbyge, Iling”.
- Kåre Hoel: Bustadnavn i Østfold, bd. 5 Rygge og Moss drøfter navnet Eløya (merk skrivemåten) inngående på s. 93-94. Han heller til oppfatningen at navnet har med eld (ild) å gjøre.
- Bygdebok for Rygge, bd. 1, s. 553: ”Eløen, ”en Øe liggendis udi salte Søen”.
- Warendorffs kart fra 1776:
Her er ”Elløe Giestgivergard” inntegnet.
- Georg Sibbern
---
