Kuer på beite, måtte ut av sentrum: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Moss byleksikon
Hopp til navigeringHopp til søk
Ny side: == Kuer på beite, måtte ut av Moss sentrum == Mot slutten av 1800-tallet ble byløkkene i Moss sentrum gradvis utbygd som følge av økende urbanisering. I takt med denne utviklingen kom det også et forbud mot løse husdyr i gatene. Dette fikk konsekvenser for byens kjøpmenn, som ofte hadde kuer på beite på byløkkene i sentrum. Da det ikke lenger var mulig å ha dyrene beitende i byen, begynte de å leie beiteområder utenfor sentrum. Et av de mest brukte områdene var Tr…
 
Ingen redigeringsforklaring
 
Linje 1: Linje 1:
== Kuer på beite, måtte ut av Moss sentrum ==
== Kuer på byvandring – da melkekua måtte ut av Moss sentrum ==


Mot slutten av 1800-tallet ble byløkkene i Moss sentrum gradvis utbygd som følge av økende urbanisering. I takt med denne utviklingen kom det også et forbud mot løse husdyr i gatene.
[[Fil:Kuer.png|thumb|right|500px|Kuer ble i sin tid drevet fra sentrum til beite i Tronvik. Illustrasjon: Tilfeldige kuer oppover Helgerødgata.]]


Dette fikk konsekvenser for byens kjøpmenn, som ofte hadde kuer på beite på byløkkene i sentrum. Da det ikke lenger var mulig å ha dyrene beitende i byen, begynte de å leie beiteområder utenfor sentrum.
'''Fra byløkker til bygater'''<br> 
Mot slutten av 1800-tallet begynte Moss sentrum å vokse raskt.<br> 
Åpne byløkker og grønne flekker ble erstattet med boliger og gater.<br> 
Nye regler forbød løse husdyr i bygatene, og melkekua måtte bort fra sentrum.<br>


Et av de mest brukte områdene var Tronvik. Leieprisen for en ku på beite der var 2 daler per måned. Kuene ble ikke stående fast ute på beitet, men ble hver morgen drevet fra byen og tilbake om kvelden.
'''Melkekua – familiens livline'''<br> 
Mange familier og kjøpmenn holdt kuer for melk og ekstra inntekt.<br> 
Melken ble brukt i husholdningen, og overskudd ble solgt videre til naboer.<br> 
Forbudet mot kuer i gatene ble derfor et reelt økonomisk tap for mange.<br>


Fjøseiere i sentrum slo seg sammen om denne driften og drev kuene opp Helgerødgata og videre mot Tronvik. På det meste kunne det være opptil 30 kuer i flokken, noe som vakte oppsikt i bybildet.
'''Tronvik som beiteområde'''<br> 
Kuene ble sendt til beite i Tronvik, som lå utenfor bykjernen.<br> 
Leie av beiteplass kostet 2 daler per ku per måned, overkommelig for de fleste.<br> 
Dyrene ble drevet i flokk fra sentrum hver morgen – og tilbake hver kveld.<br>


Mange mossinger holdt kuer først og fremst for å sikre seg melk. Overskuddsmelk ble ofte solgt videre, og melk kostet på denne tiden mellom 2 og 3 skilling per liter.
'''En daglig prosesjon av kuer'''<br> 
Kuer ble ledet opp Helgerødgata av organiserte fjøseiere.<br> 
Opptil 30 kuer kunne ferdes i flokk gjennom gatene – til glede og frustrasjon.<br> 
Dette ble et fast og synlig innslag i bybildet mot slutten av 1800-tallet.<br>


Denne ordningen ble kortvarig. Etter hvert som trafikken økte og byen vokste, ble det vanskelig å drive med beitende kuer. Kjøpmennene valgte da å selge dyrene og kjøpe melk fra andre.
'''Melkesalg og inntekter'''<br> 
Mange husholdninger tjente noen skilling på melkesalg – 2–3 skilling per liter.<br> 
Dette bidro til økonomien i en tid hvor inntekter var små og marginene trange.<br> 
Kua var både matressurs og økonomisk sikkerhet.<br>


Omkring århundreskiftet ble Moss Meieri etablert. Meieriet dekket etter hvert behovet for melk i byen, og erstattet den tidligere husdyrholdet blant byens innbyggere.
'''Slutten for kua i bybildet'''<br> 
Etter hvert ble det for risikabelt og upraktisk å føre kuer gjennom byen.<br> 
Flere valgte å selge dyrene og kjøpe melk fra andre.<br> 
Rundt 1900 kom Moss Meieri, og overtok rollen som byens melkeleverandør.<br>


== Kilde ==
== Kilde ==
* Nikolai Walles historier, 1932.
* Nikolai Walles historier, 1932.

Siste sideversjon per 19. apr. 2025 kl. 13:51

Kuer på byvandring – da melkekua måtte ut av Moss sentrum

Kuer ble i sin tid drevet fra sentrum til beite i Tronvik. Illustrasjon: Tilfeldige kuer oppover Helgerødgata.

Fra byløkker til bygater
Mot slutten av 1800-tallet begynte Moss sentrum å vokse raskt.
Åpne byløkker og grønne flekker ble erstattet med boliger og gater.
Nye regler forbød løse husdyr i bygatene, og melkekua måtte bort fra sentrum.

Melkekua – familiens livline
Mange familier og kjøpmenn holdt kuer for melk og ekstra inntekt.
Melken ble brukt i husholdningen, og overskudd ble solgt videre til naboer.
Forbudet mot kuer i gatene ble derfor et reelt økonomisk tap for mange.

Tronvik som beiteområde
Kuene ble sendt til beite i Tronvik, som lå utenfor bykjernen.
Leie av beiteplass kostet 2 daler per ku per måned, overkommelig for de fleste.
Dyrene ble drevet i flokk fra sentrum hver morgen – og tilbake hver kveld.

En daglig prosesjon av kuer
Kuer ble ledet opp Helgerødgata av organiserte fjøseiere.
Opptil 30 kuer kunne ferdes i flokk gjennom gatene – til glede og frustrasjon.
Dette ble et fast og synlig innslag i bybildet mot slutten av 1800-tallet.

Melkesalg og inntekter
Mange husholdninger tjente noen skilling på melkesalg – 2–3 skilling per liter.
Dette bidro til økonomien i en tid hvor inntekter var små og marginene trange.
Kua var både matressurs og økonomisk sikkerhet.

Slutten for kua i bybildet
Etter hvert ble det for risikabelt og upraktisk å føre kuer gjennom byen.
Flere valgte å selge dyrene og kjøpe melk fra andre.
Rundt 1900 kom Moss Meieri, og overtok rollen som byens melkeleverandør.

Kilde

  • Nikolai Walles historier, 1932.
Hentet fra «https://mossbyleksikon.no/index.php?title=Kuer_på_beite,_måtte_ut_av_sentrum&oldid=33163»