Kuer på beite, måtte ut av sentrum
Kuer på byvandring – da melkekua måtte ut av Moss sentrum
Fra byløkker til bygater
Mot slutten av 1800-tallet begynte Moss sentrum å vokse raskt.
Åpne byløkker og grønne flekker ble erstattet med boliger og gater.
Nye regler forbød løse husdyr i bygatene, og melkekua måtte bort fra sentrum.
Melkekua – familiens livline
Mange familier og kjøpmenn holdt kuer for melk og ekstra inntekt.
Melken ble brukt i husholdningen, og overskudd ble solgt videre til naboer.
Forbudet mot kuer i gatene ble derfor et reelt økonomisk tap for mange.
Tronvik som beiteområde
Kuene ble sendt til beite i Tronvik, som lå utenfor bykjernen.
Leie av beiteplass kostet 2 daler per ku per måned, overkommelig for de fleste.
Dyrene ble drevet i flokk fra sentrum hver morgen – og tilbake hver kveld.
En daglig prosesjon av kuer
Kuer ble ledet opp Helgerødgata av organiserte fjøseiere.
Opptil 30 kuer kunne ferdes i flokk gjennom gatene – til glede og frustrasjon.
Dette ble et fast og synlig innslag i bybildet mot slutten av 1800-tallet.
Melkesalg og inntekter
Mange husholdninger tjente noen skilling på melkesalg – 2–3 skilling per liter.
Dette bidro til økonomien i en tid hvor inntekter var små og marginene trange.
Kua var både matressurs og økonomisk sikkerhet.
Slutten for kua i bybildet
Etter hvert ble det for risikabelt og upraktisk å føre kuer gjennom byen.
Flere valgte å selge dyrene og kjøpe melk fra andre.
Rundt 1900 kom Moss Meieri, og overtok rollen som byens melkeleverandør.
Kilde
- Nikolai Walles historier, 1932.
