Refsneshula

Refsneshulen ble brukt som boplass i steinalderen. Den har åpning mot sørvest og foran denne er det en avsats som faller nesten loddrett av til kanten av huleåpningen.

Hulens bunn er flat og oppfylt av stein, mesteparten nedrast fra taket. Den består av to rom, hvorav det indre er betydelig mindre og smalere enn det ytre. Innerst i hula går en pipelignende åpning minst 4-5 meter rett opp. Type kulturminneLokalitet Kategori:Arkeologisk minne Art:Bosetning-aktivitetsområde Opprinnelig funksjon:Bolig, bosetningVernestatus:Automatisk fredDet finnes mange historier og sagn knyttet til Refsneshula. Man er sikre på at det var bosetting i hula i steinalderen. Og i følge tradisjonen skal Olav den hellige har søkt dekning i hula. Edmund Ree var en av de som har kjempet for at Refsneshula skulle tas vare på. Tross i hans innsats ble det likevel bygget hus tett inntil på 60 tallet en gang. Edmund Ree kunne også fortelle at han som gutt var vitne til at det ble funnet en øks som mest sannsynelig var fra steinalderen i hula. Da var han sammen med noen kamerater, men dessverre ble en av kameratene hans oppmerksom på en fugl et stykke bort i skogen og øksen ble kastet av gårde etter den. Det ble senere funnet en øks i skråningen nedenfor som mest sannsynelig er øksen Ree fortalte om. Øksen har senere dessverre forsvunnet. En annen historie forteller at hulen skal ha vært mye større en den er i dag, så stor var den at man kunne gå helt fram til Torderød ble det hevdet. En kar med kallenavnet ”Harvekroken” skal for over hundre år siden sett en drage som voktet inngangen av hulen. At folk har hatt tilhold i hulen vet man med sikkerhet. På 1700 tallet ble det faktisk produsert penger av falskmyntnere her.

et.

Lommekjent på Jeløy

Som født og oppvokst på Jeløy, Oslofjordens perle, er det alltid en spesiell opplevelse å besøke øya og vandre i dens frodige kulturlandskap. Det er en særskilt spenning i det å studere barndommens landskap med fagmannens øyne. Jeg kjenner denne øya på en måte som jeg aldri kommer til å kjenne noe annet landskap. Jeg kjenner så å si hver stein og hvert tre. Ikke nok med det: Jeg kjenner smaken, lukten og lyden av øya. Det er en form for intens, ja, intim, landskapsfølelse som vel er forbeholdt det landskapet man vokste opp i, og internaliserte. Men tidsdybden har aldri vært spesielt stor i denne min landskapsfølelse.

Kilde: Kulturminnesøk, Frans Arne Stylegar