Morsa aquavit: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Moss byleksikon
Hopp til navigeringHopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
 
(8 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''MORSA AQUAVIT''' Morsa Aquavit er produsert etter en originaloppskrift fra 1833 og relansert i år 2000. Den er modnet på sherryfat og er kraftig krydret med innslag av karve, samt anis, fenikkel og humle. Aquaviten passer godt til norsk tradisjonsmat og anbefales å serveres ved 12-14 grader.
[[Fil:MBL_0764_Morsa.png|300px|thumb|right| '''Tor Kolsrud''' er siden 2010 æresmedlem i Venneforeningen Morsa 1833. Her som foreningens Precident (2004-2007) med noen flasker Morsa Aquavit 1833 Vinmonopolet i Moss. ''Foto: Moss Dagblads arkiv / Moss by- og industrimuseum. Fotograf: Bjørn Wisth'']]
Med svartedauen kom spriten til landet og ble først brukt som medisin. Aquavitac (livets vann) ble laget i Norge så tidlig som i 1530. I perioden 1826-1856 var Moss den største produsenten i landet, med 14 brennerier og 79 utsalgssteder fordelt på 3000 innbyggere.
Morsa var navnet Vansjø-Hobølvassdraget i eldre tid. Navnet Moss kommer av Mors (Morse elv) som har rot i det gammelnorske mjær som betyr myr/vann. Moss by vokste fram som følge av vassdrnaget og fossen. Det var næringsvirksomhet i fossenområdet, og gårdene rundt. Morsavassdraget produserte råvarer til spritprodukjonen.
Stortinget vedtok forbud mot brennevinsbrenning i 1842, men kongen nektet sansjon, og brenneriene fortsatte som før. I 1842 ble "Maadeholdets Vænder" dannet i Moss. Bak foreningen sto eierne av brenneriene som fryktet totalforbud. Det ble laget en romslig formålsparagraf: " Medlemmene har ikke lov til å drikke mer enn tre drammer daglig"
I toppåret 1851 produserte Moss 2.5 millioner liter sprit hvorav 10% gikk tl lokalt forbruk. Brennevinsindustrien var i full virksomhet fra til 1858 da flammenes rov la de fleste brennerier i aske.


''IT''
'''MORSA AQUAVIT'''. Morsa Aquavit produseres av Arcus etter en originaloppskrift fra 1833 og ble relansert i år 2000, etter initiativ Jon Roth Nilsen, som fikk med seg Torill Wyller, Greta Kant, Amund Rydland og Gunnar Laursen i arbeidet. Akevitten er modnet på sherryfat og er kraftig krydret med innslag av karve, samt anis, fenikkel og humle. Den passer godt til norsk tradisjonsmat og anbefales å serveres ved 12-14 grader. Akevitten ble lansert 6. juli 1999, og samme høst forelå de første 10.000 flaskene i Vinmonopolets utsalg. 


[[Kilde]]: Moss by- og industrimuseum
Med svartedauen kom spriten til landet og ble først brukt som medisin. Aqua vitae (livets vann på latin) ble laget i Norge så tidlig som i 1530. I perioden 1826-1856 var Moss den største spritprodusenten i landet, med 14 brennerier og 79 utsalgssteder, fordelt på de ca. 3000 innbyggerne.
[[Kategori: diverse]]
 
Morsa var navnet på [[Vansjø-Hobølvassdraget]] i eldre tid. Navnet Moss kommer av Mors (Morse elv), som har rot i det gammelnorske mjær, som betyr myr / vann. (Vassdraget starter i innsjøen Mjær i Enebakk kommune). Moss by vokste fram som følge av vassdraget og fossen. Det var næringsvirksomhet i fossenområdet, og gårdene rundt. Morsavassdraget produserte råvarer til spritprodukjonen.
 
Stortinget vedtok forbud mot brennevinsbrenning i 1842, men kongen nektet sanksjon, og brenneriene fortsatte som før.
 
I 1842 ble «''Maadeholdets Vænder''» dannet i Moss. Bak foreningen sto eierne av brenneriene som fryktet totalforbud. Det ble laget en romslig formålsparagraf:
::''Medlemmene har ikke lov til å drikke mer enn tre drammer daglig.''
I toppåret 1851 produserte Moss 2,5 millioner liter sprit, hvorav 10 % gikk til lokalt forbruk. Brennevinsindustrien var i full virksomhet fram til den store bybrannen i 1858, da de fleste brenneriene ble flammenes rov.
 
 
 
'''Se også:''' [[Venneforeningen Morsa 1833]]
 
'''Kilde:'''
*Moss by- og industrimuseum
 
----
Artikkelen er skrevet av: Irene Torstenson ([[IT]])
 
[[Kategori: Kultur]]
[[Kategori: Historie]]

Siste sideversjon per 17. jun. 2015 kl. 11:15

Tor Kolsrud er siden 2010 æresmedlem i Venneforeningen Morsa 1833. Her som foreningens Precident (2004-2007) med noen flasker Morsa Aquavit 1833 på Vinmonopolet i Moss. Foto: Moss Dagblads arkiv / Moss by- og industrimuseum. Fotograf: Bjørn Wisth

MORSA AQUAVIT. Morsa Aquavit produseres av Arcus etter en originaloppskrift fra 1833 og ble relansert i år 2000, etter initiativ Jon Roth Nilsen, som fikk med seg Torill Wyller, Greta Kant, Amund Rydland og Gunnar Laursen i arbeidet. Akevitten er modnet på sherryfat og er kraftig krydret med innslag av karve, samt anis, fenikkel og humle. Den passer godt til norsk tradisjonsmat og anbefales å serveres ved 12-14 grader. Akevitten ble lansert 6. juli 1999, og samme høst forelå de første 10.000 flaskene i Vinmonopolets utsalg.

Med svartedauen kom spriten til landet og ble først brukt som medisin. Aqua vitae (livets vann på latin) ble laget i Norge så tidlig som i 1530. I perioden 1826-1856 var Moss den største spritprodusenten i landet, med 14 brennerier og 79 utsalgssteder, fordelt på de ca. 3000 innbyggerne.

Morsa var navnet på Vansjø-Hobølvassdraget i eldre tid. Navnet Moss kommer av Mors (Morse elv), som har rot i det gammelnorske mjær, som betyr myr / vann. (Vassdraget starter i innsjøen Mjær i Enebakk kommune). Moss by vokste fram som følge av vassdraget og fossen. Det var næringsvirksomhet i fossenområdet, og gårdene rundt. Morsavassdraget produserte råvarer til spritprodukjonen.

Stortinget vedtok forbud mot brennevinsbrenning i 1842, men kongen nektet sanksjon, og brenneriene fortsatte som før.

I 1842 ble «Maadeholdets Vænder» dannet i Moss. Bak foreningen sto eierne av brenneriene som fryktet totalforbud. Det ble laget en romslig formålsparagraf:

Medlemmene har ikke lov til å drikke mer enn tre drammer daglig.

I toppåret 1851 produserte Moss 2,5 millioner liter sprit, hvorav 10 % gikk til lokalt forbruk. Brennevinsindustrien var i full virksomhet fram til den store bybrannen i 1858, da de fleste brenneriene ble flammenes rov.


Se også: Venneforeningen Morsa 1833

Kilde:

  • Moss by- og industrimuseum

Artikkelen er skrevet av: Irene Torstenson (IT)