Rutebåter i Vansjø

Rutebåttrafikken på Vansjø og Mosseelva

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var rutebåttrafikken på Vansjø og Mosseelva en viktig transportåre mellom byen Moss og de omliggende landdistriktene.
Da reguleringsdammen på Krapfoss ble flyttet til Sponvika i 1887, ble Mosseelva seilbar helt til byens sentrum, og en rekke småbåter begynte å trafikkere vannveien.

Rutebåter som Turom, Falken, Ellen og Vansjø-pædda fraktet både passasjerer og varer.
Etter hvert som veinettet ble utbedret og bilen ble mer vanlig, mistet båtene sin betydning, og den organiserte rutetrafikken ble avviklet høsten 1914.
Likevel fortsatte enkelte båter å frakte varer, og Mosseelva forble en viktig ferdselsåre for lokalbefolkningen, enten det var med dampbåt, robåt eller private motorbåter.

Den første rutebåten

Den første dampbåten på Vansjø ble sjøsatt ved Gipsundstøen i Rygge i 1881.
Stasjonsmester Sørensen ved Rygge stasjon kjøpte en stor båt fra Horten Verft og bygde selv dampmaskinen, mens kjelen kom fra Onsums verksted i Kristiania.
Båten var ment for rutetrafikk på Vansjø, men allerede ved oppstarten ble det spådd at driften ville være lite lønnsom.

Etter at den nye Våler-veien ble tatt i bruk, avtok behovet for båttransport mellom bygdene og Moss.
Selv om dampbåten også kunne brukes til tømmer- og feltspat transport, ble rutetrafikken kortvarig.
Likevel ble det av og til arrangert lystturer for byens innbyggere.

Turom

Dampbåten Turom ble satt i rute på Vansjø i 1888 av båtfører M. Johansen.
Båten kunne ta 30–40 passasjerer og gikk i fast rute mellom Moss, Roos, Dillingøya og Kjærsund, med mulighet for stopp på signal.
Den ble også leid ut til private selskap, søndagsskoler og foreninger.
Ombord var det enkel servering med øl og mineralvann.

Driften viste seg raskt å være økonomisk utfordrende, og i 1889 ble et interessentskap dannet for å sikre videre drift.
Ruten ble utvidet, men lave fraktpriser, særlig på melk, bidro til vedvarende underskudd.
Etter økonomiske problemer ble Turom solgt på tvangsauksjon i 1893 og 1894.
Båten var i sporadisk drift til minst 1894, men etter dette finnes ingen sikre opplysninger om dens videre skjebne.

Vansjø (Pædda)

Rutebåten «Vansjø» – også kjent som «Pædda".

I 1904 ble A/S Vansjø dannet for å drive gods - og passasjertrafikk på Vansjø.
Selskapet bestilte en spesialbygd hjulbåt fra Lysekil Mek. Verksted i Sverige, utstyrt med en 12 hestekrefters Skandia parafinmotor.
Båten, som fikk navnet Vansjø, men som på folkemunne ble kalt «Vansjøpædda», kunne ta opptil 40 passasjerer.
Den ble satt i rute mellom Moss og Roos, med anløp flere steder langs Vansjø.

Båten viste seg imidlertid å være lite driftssikker.
Den bråkte, ristet og hadde en sterkt ubehagelig lukt fra motorbrennstoff.
I tillegg var det hyppige motorstopp og tekniske problemer, noe som førte til betydelige forsinkelser og frustrasjon blant passasjerene.
Bøndene som fraktet melk og varer med båten opplevde særlig utfordringer når transporten ble forsinket.

Til tross for forsøk på å holde driften i gang, ble Vansjø tatt ut av rutetrafikken rundt 1910.
Det ble senere rapportert at båten var solgt til Syd-Amerika for bruk på grunne elver.
Dette ble det siste større forsøket på fast rutetrafikk i Vansjø.

Trafik

Trafik ved Krogsvoldbrygga.

Motorbåten Trafik ble satt i rute på Vansjø i 1909 av A/S Trafik, et selskap dannet av mossefolk.
Blant initiativtakerne var brødrene Mathis Mathisen og Alf Mathisen, brødrene Hans Kure og Alf Kure, urmaker Rustad og Laurits Roos.
Båten var mindre enn Vansjø, hadde en vanlig båtfasong med propell og var opprinnelig utstyrt med en tosylindret, firetakts bensinmotor.
Denne ble senere byttet ut med en 6 hestekrefters Mohawk-motor, som skulle kunne gå på parafin, men dette fungerte dårlig.

Ruten gikk mellom Moss og Roos, med faste avganger tirsdag og fredag morgen, og turen tok omtrent 2 ½ time.
På ettermiddagen gikk den tilbake til Roos.
Det ble bygget enkle brygger ved viktige anløpssteder, blant annet ved Roos, hvor bygdeveien fra Svindal kom ned til Vansjø.
Båtførere inkluderte Anton Krogsvold, Mathis Mathisen og Jørgen Vesterås.

Selskapet utvidet virksomheten med to lørjer for frakt av ved og annet gods.
Trafik ble også brukt til lystturer og St. Hans-feiringer.
Båten var i drift til rundt 1916, og i 1918 ble A/S Trafik oppløst.
Mot slutten av første verdenskrig kjøpte bryggerieier Heilmann opp aksjene, men rutetrafikken ble ikke gjenopptatt.

Ellen

Motorbåten Ellen ble brukt til både rutetrafikk og søndagsskoleutflukter.

Motorbåten Ellen ble satt i rute på Vansjø etter Trafik og trafikkerte strekningen mellom Moss og Roos.
Båtens eier var Ludvig Krogsvold.
Ellen ble også brukt til søndagsskoleutflukter, ofte med to lørjer fullastet med barn til steder som Varnemdalen, Noresletta og Årvoidtangen.

Båten gikk fortsatt i trafikk i 1919 og 1922, særlig til Elverhøy i Vansjø, med faste avganger i pinsen og sommerhelger.
Ludvig Krogsvold eide to andre båter med navnene Lille Ellen og Store Ellen, hvor sistnevnte var kjent for å riste kraftig under ferdsel i Vansjø.
Etter rutetrafikkens opphør ble båten leid ut til sluttede selskaper, foreninger og transportoppdrag.

Falken

Falken

Motorbåten Falken var den siste rutebåten i Vansjø og avsluttet den regelmessige trafikken høsten 1914.
Det finnes få opplysninger om båten, men den var i rute i pinsehelgen 1914.
Falken erstattet Ellen, som tidligere hadde overtatt etter Trafik, men rutetrafikken var generelt lite lønnsom, og etter 1914 ble den helt avviklet.

Gorm

Kåre «Vansjøkongen» Stanger med båten Gorm.

Selv om den faste rutetrafikken hadde opphørt med Falken, var det flere båter som opererte i Vansjø.
Motorbåten Gorm ble brukt som turbåt i Vansjø fra 1948 til 1966, drevet av Kåre Stanger, kjent som «Vansjøkongen».
Båten gikk fast hver søndag og på bestilling, med turer rundt Dillingøya, Elverhøy og Storefjorden.
Den ble også benyttet til søndagsskoleutflukter, firmaturer og klasseturer.

Gorm var en slettbygd cruiser, bygget i Berlin før andre verdenskrig, og brukt av tyskerne under okkupasjonen.
Den ble solgt via Direktoratet for fiendegods.
Den forrige eieren, en tysk offiser, senket Gorm ved krigens slutt.
Stanger reagerte raskt og fikk straks renovert båten.

Båten hadde plass til 21 passasjerer, med en liten kabin hvor det ble solgt forfriskninger.
Toppfarten var 8 knop, og den var så gruntgående at den kunne ferdes i store deler av Vansjø.
Stanger var en engasjert forteller og delte lokalhistorie og kunnskap om naturen under turene.

I 1966 ble Gorm solgt til en privat eier i Våler, og turbåttrafikken i Vansjø opphørte.
Salget skyldtes økende vedlikeholdskostnader og strenge krav fra Veritas.
Gorm-brygga i Nesparken ble lenge brukt som avgangssted for turene.
Båten ble savnet av mange, da den hadde gitt tusenvis av mennesker muligheten til å oppleve Vansjøs naturskjønnhet.

Vansjøturisten

Vansjøturisten i drift fra 1992 til 1999.

Vansjøturisten ble startet i 1992 av Per Austad som et tilbud om sightseeingturer i Vansjø.
Turene hadde avgang fra Nesparken, og passasjerene kunne velge mellom tre ulike ruter som blant annet gikk gjennom Mosseelva, Elverhøy, Vanemfjorden, Kvernøy, Nåløyet og Storefjorden.
Båten, en 22 fots trebåt, hadde plass til 12 passasjerer og var spesialtilpasset for å navigere i Vansjøs trange farvann.

Satsingen ble raskt en suksess, og i 1995 ble det anskaffet en ekstra båt, Vansjøturisten II, for å møte økende etterspørsel.
Rutene ble utvidet til seks daglige avganger, og det ble opprettet et billettkontor ved brygga i Nesparken.
Turene var populære blant både lokalbefolkning og turister fra hele Østlandsområdet.

I 1996 oppsto det strid om finansieringen av prosjektet, da det ble avdekket at ansatte ble lønnet via KAJA-prosjektet i Moss kommune.
Etter flere avisdebatter og avslag på videre støtte, ble de faste turene stoppet.
I 1997 ble det gjort forsøk med charterturer, men etterspørselen sank utover sommeren.
De neste årene ble det kun sporadiske oppdrag, før Vansjøturisten ble lagt ned i 1999.

I 2002 ble båten kjøpt av gjenbrukshandler Gisle Larsen, og året etter ble den planlagt ombygget til en flytende hytte.
Hva som videre skjedde med Vansjøturisten er ukjent, men med dens bortgang var eventyret med organiserte båtturer i Vansjø over.

De siste 25 årene har det innimellom vært blaff av interesserte som har ønsket å opprette lignende rutebåter i Vansjø, men forsøkene har ofte strandet.

Kilder

Aviser og tidsskrifter

• Moss Tilskuer (flere utgaver mellom 1881–1892)
  
• Moss Aftenblad (flere utgaver mellom 1904–1918)
  
• Moss Avis (flere utgaver mellom 1911–1995)
  
• Moss Socialdemokrat (1922)
  
• Moss Dagblad (flere utgaver mellom 1967–1992)
  

Bøker og publikasjoner

• Vansjøboka – Frank Berg
  
• Moss Magasinet
  
• Småbylivet i Moss
  
• J.H. Vogt - Moss som sjøfartsby
  
• Østfolds femti fergesteder