Oslofjordforkastningen

Fordelingen av lavaer og sedimenter fra karbon og perm bevart i Oslofeltet i dag. De stratigrafiske søylene er lagt til de forskjellige områdene, og viser hvor tykkelsen på sedimentene (gul) og på de tre hovedtypene med vulkansk bergarter, basalt (fiolett), rombeporfyr (brun) og trakytt/yolitt (rød). Foto: Norsk Geologisk Forening

Grensen mellom to lavastrømmer av alkaliolivinbasalt på Gullholmen ved Jeløya. Den nederste basaltstrømmen viser pahoehoestrukturer i toppen. Mellom lavaene ligger ofte tynne (opptil en meter) lag av røde sandsteiner. Disse tynne oksiderte og godt sorterte sandsteinene er oftest rester av vindblåste sanddyner som feiet over lavatoppene i det tørre klimaet. Sandsteinen på bildet er i tillegg omarbeidet og avsatt i strømmende vann. Foto: A. Groth/Norsk Geologisk Forening

En forkastning er en struktur om dannes i jordskorpen ved at en del av jordskorpen beveger seg i forhold til en annen langs en bruddsone eller forkastningssone. Små forkastninger er ganske vanlige. Men vi har en diger forkastning i Moss kommune. Oslofjordforkastningen dominerer både berggrunnen, jordsmonnet og vekstlivet.

Oslofjordforkastningen er kanskje et litt misvisende navn. Denne forkastningen går ikke langs midten av Oslofjorden, men langs Mossesundet og videre sydover og nordover. I Rygge går den gjerne litt innenfor kysten. Mesteparten av Rygge ligger derfor på østsiden av forkastningen, men litt av kyststrøkene ligger på vestsiden.

Områdene på vestsiden av forkastningen sank langsomt ned i forhold til områdene på østsiden. Mesteparten av dette skjedde i perm-tiden . De samme geologiske lagene finnes på begge sider av forkastningen, men med en høydeforskjell på omkring 1000 m mellom tilsvarende lag.

Denne store høydeforskjellen utviklet seg sannsynligvis ved svært mange jordskjelv, og hvert enkelt skjelv trenger ikke å ha vært særlig stort. Sett at hvert hundrede år har vi et jordskjelv med en forskyvning på 1 centimeter. Det gir 1 meter på 10 000 år og 1000 m på 10 millioner år. Og 10 millioner år er ikke lenge i geologisk sammenheng. Geologiens kvern maler langsomt, men tar tiden til hjelp.

På østsiden er de øverste lagene med vulkanske og sedimentære bergarter erodert vekk, slik at den underliggende gneisen blir synlig (der hvor den ikke er dekket av løsmasser). På vestsiden av forkastningen er de vulkanske og sedimentære bergartene intakte.

Gneis, som utgjør berggrunnen i det meste av Rygge, er bergarter som er omdannet fra andre bergarter ved at de gjennom lange tidsrom er blitt utsatt for høyt trykk og høy temperatur. Bergarter som var forskjellige før omdanningen, gir opphav til forskjellige typer gneis.

Området vest for forkastningen tilhører det såkalte Oslofeltet. Både Jeløy og en del av Larkollen har samme type geologi som Vestfold.

Forskjellen i berggrunnen gir opphav til forskjellige typer jord og dermed til forskjellige typer planteliv. I områdene med gneis (på østsiden av forkastningen) finner vi for eksempel hvitveis og treslag som gran og furu. I Oslofeltet (på vestsiden) finner du mye blåveis og varmekjære løvtrær som lind og alm.

Fil:Kap09 Page 301b.jpg

Blokkdiagram for Stadium 3 – riftdannelsens klimaks, eller Osloriftens hovedstadium. Rombeporfyrvulkanisme fra store nord-sørgående spalter dominerte området. Etter hvert ble de store forkastningene og selve riftdalen dannet. Vulkanismen var størst i sør i Vestfold og avtok nordover. Helt nord til Brumunddal, i sørligste del av Rendalsgrabenen finner vi spor etter rombeporfyrvulkanismen. Blokkdiagram fra Norsk Geologisk Forening

Kilder:

• Store norske leksikon. snl.no
• Opstad, Lauritz: Rygge, Bind 2, Bygdehistorien i Rygge inntil 1800. Utgitt av Rygge Sparebank, 1997.

---

AS

---