1500-tallet

Byen var nærmest skapt for suksess takket være gunstige lokale forhold. Med vannkraft rett ved den salte sjøen og en romslig havn som sjelden var blokkert av is, var det lett å bli fristet til å ta initiativ
og utforske mulighetene. Likevel var det ikke overraskende at byens vekst skjedde sakte og gradvis. På den ene siden var det få tilknytningspunkter og dårlige kredittforhold på den tiden, og på den andre siden
var det mange hindringer for næringsfrihet. Byfoged Vogt skrev i sin bok Beskrivelse av Kjøpstaden Moss at byens oppgang i stor grad skyldtes innføringen av sagbruk i landet i 1530, og den omtrent samtidige
begynnelsen på handel med tømmer, på samme tid som Nederlandene. Sagbrukene førte også til handel med planker og bord.

Tidlig på 1500-tallet begynte man å se en betydelig vekst i kvernindustrien ved fossen. En revolusjon innen produksjon av mel og andre varer som ble produsert ved hjelp av møller.
Denne perioden ble et vendepunkt for utviklingen av industriell produksjon i Norge.
Fossene i landet vårt hadde alltid vært en kilde til energi, men det var først på denne tiden at man virkelig utnyttet potensialet deres. Møllene ved fossene ga kraft til å drive store
kværner som kunne male korn og produsere mel i større mengder enn tidligere. Dette førte til en økning i effektiviteten og produksjonen av matvarer.

I Moss ble sagbrukene drevet ved hjelp av vannkraft fra Mossefossen. Sagene ble brukt til å skjære opp tømmer til planker og andre materialer som ble brukt i bygging og annen industri.
P å grunn av tilgangen til vannkraft og store skogområder var sagbrukene en viktig næring i Moss og resten av Østfold gjennom flere hundre år. Minst 2 sagbruk er dokumentert i Mossefossen i 1503.

En gammel gård er nevnt. Det lå visstnok omtrent der byparken er i dag. Men noen dokumentasjon finnes ikke.

I det kongelige danske bibliotek beskriver Biskop Jens Nilssøn stedet slik tidlig på 1500-tallet:
«Moss er som en liten by, der bor en hel Hob Folk. Der er mange Kværnesteder, omtrent 31 Sage, og er der ellers mange Haandverksmænd, Guldsmede, Skomagere, Kobberslagere.
Nede ved Vandet bor Kongens Foged, som oppebær Tolden af Skibene og søger Kongens Sager»

I 1508 ble Moss, sammen med mesteparten av området rundt Oslofjorden, underlagt kong Kristian II av Danmark-Norge. Kongen forsøkte å kontrollere handelen og begrense utenrikshandelen,
men dette viste seg vanskelig å gjennomføre. Befolkningen i Moss, som mange andre steder, foretrakk å handle direkte med tyske og hollandske skip på grunn av de lavere prisene.
Betalingsmidlene bestod av kontanter, tømmer, sten, salt og hud.

I 1525 ble Reier gård ble solgt til Værne Kloster. Derfra utleid som leilendingsgård.

Leilendingsbruk var en form for jordbruk der bonden (leilendingen) leide jorden fra en godseier eller en annen grunneier og betalte for bruk av jorden ved å gi en del av avlingen til eieren.
Leilendingene var som regel ikke eiere av jorden de dyrket, og hadde derfor begrenset økonomisk frihet og handlingsrom. Værne Kloster var et cistercienserkloster som ble grunnlagt i Østfold på 1100-tallet,
og som eide store områder med jord og eiendommer i området rundt. Det var vanlig at klostrene eide store landområder,
og at de utleide jord til bønder og leilendinger.

Kong Christian II besøkte flere steder i Norge, deriblant Jeløy utenfor Moss i 1532. Det er ikke helt klart hva som var formålet med besøket, men det er antatt at kongen var på vei til Christiania
for å møte motstandere av hans regime og for å prøve å gjenopprette sin posisjon som konge.

Moss fikk status som ladested rundt 1560, og fikk dermed kongelig godkjenning til å drive handel, både med import og eksport av varer.
Ladestedet Moss var en viktig del av den økonomiske utviklingen i Østfold-området, og bidro til at byen ble et viktig handelssentrum i regionen.
Ladestedet Moss fikk også en viktig rolle som utskipningshavn for trelast fra sagbrukene i området, og var en viktig del av den norske trelasthandelen på 1600- og 1700-tallet.
På den tiden var trelast den viktigste eksportvaren fra Norge, og Moss var en av de viktigste havnene for utskipning av trelast til ulike markeder i Europa og andre deler av verden.

I perioden fra 1560 til 1578 ble det bygget flere orlogsskip og galeier i Mossesundet, og orlogsskipene Fortuna og Hercules ble også reparert her.
Skipsbyggeren Hugo Bedau var en viktig aktør i denne perioden, og han ble ansatt som permanent kongelig skipsbygger med Dillingøy som bosted og en fast lønn på 300 daler årlig.
Bedau var også en av de første som benyttet seg av de grunne sandbankene i Mossesundet for å bygge og reparere skip, og dette ga en stor fordel for skipsbyggerne på den tiden.
Det er senere funnet rester etter båtslipplasser i sanden mellom Bastøbryggen og Brehmertrangen. Det er ikke helt utenkelig at både Hercules og Fortuna har ligget der i denne perioden.

Tilgangen på jern og tømmer var viktig for skipsbyggingen i Moss, men det var også tilgangen på dyktige håndverkere som smeder og skipsbyggere som gjorde Moss til et senter for skipsbygging.
Skipsbyggerne i Moss var kjent for å være svært dyktige og nyskapende, og de utviklet stadig nye teknikker og metoder for å bygge bedre og mer avanserte skip.

I 1580 fant en markant endring sted med avslutningen av herredagene i Moss. Dette valget kan forstås innenfor konteksten av den tidens sosioøkonomiske og politiske forhold.
Moss, kjent for sine skipsverft, spilte en betydelig rolle i Norges maritime aktiviteter. Denne maritime tilknytningen kan ha vært en sentral faktor i beslutningen om å holde det som muligens var en av de siste herredagene der.

Det er sannsynlig at vurderingen om å bruke kongelig mynt på nye skip også spilte en viktig rolle i denne prosessen. Investering i maritime ressurser var avgjørende for
Norges økonomiske og militære styrke, og herredagen i Moss kan ha vært en strategisk mulighet til å samle landets ledere for å ta avgjørelser som ville styrke Norges sjømakt og økonomiske fremtid.

Biskop Jens Nilssøn nevner i sine visitasbøker i 1582 at det var vanlig med roskyss over Oslofjorden, og at det fantes et fergested på Tronvik.
Dette var i en tid hvor det ikke fantes faste fergeruter eller bilferger, og transport over fjorden var hovedsakelig basert på robåter og seilbåter.
Fergene som ble brukt på denne tiden, var vanligvis små båter som var drevet av menneskelig kraft eller seil.

Fergetrafikken mellom Jeløy og Horten fortsatte gjennom århundrene og ble gradvis utviklet og modernisert etter hvert som teknologien utviklet seg.
I dag er det fortsatt en fergeforbindelse mellom Moss og Horten som forbinder byene over Oslofjorden.

Videre rundt 1590 gir biskop Jens Nilssøn en ny beskrivelse av Moss. Han beskriver lokal handel som det var i en kjøpstad/by. For blant innbyggerne er det håndverkere, gullsmeder, skomakere og kobberslagere.
Kjøpmenn er det derimot ingen av. Det var rett og slett fordi Moss ikke hadde kjøpstadpriveleger og kjøpmennene bodde og skattet derfor til Oslo og Fredrikstad.

5 august på 1592 reiste biskopen av Oslo, Jens Nilssøn, sammen med sin svigerfar, hovedstadens borgermester Oluff Glad, til Moss for å diskutere byggingen av en dam med en sagbruk i Mossefossen.
Inntektene fra sagbruket skulle gå til de fattige ved Oslo hospital, og dette prosjektet tiltrakk seg stor interesse fra rike kjøpmenn som hadde eierskap i fossen. Som et resultat ble det avholdt et
møte for å diskutere saken, som inkluderte innflytelsesrike personer som Axel Gyldenstjerne, Offue Jul, Fredrich Lange, Oluff Galle/Galde, Peder Brockenhus, Anders Huitfeldt, Knud Gyllenstjern,
Claus Jenssøn, lagmannen i Viken, og mange andre. Møtet ble besøkt av totalt 12 lagrettsmenn som var ansvarlige for å ta en beslutning. Idéen om å bygge et sagdammen i Mossefossen ble foreslått av
fogden på Værne Kloster, Michil Mortenssøn. Til tross for den høye interessen og involveringen av ulike innflytelsesrike parter, lå beslutningen til slutt hos lagrettsmennene.
Etter å ha vurdert all den fremlagte bevis, stemte lagrettsmenn for å bygge sagdammen, og biskopen og hans følge forlot Moss den 8. august. Dessverre er det uklart hvor møtet ble holdt.

I 1594 fikk fogden i byen Moss, Jørgen Lauritssøn, besøk av biskop Jens Nilssøn. Biskopen var en viktig religiøs leder i Norge på den tiden, og han hadde ansvaret for Oslo bispedømme.
Besøket til Moss kan ha hatt flere formål, og det er ikke helt klart hva som ble diskutert mellom de to mennene. Det er imidlertid kjent at Moss på den tiden var en viktig by, og at byen
hadde en betydelig befolkning og økonomisk aktivitet. Det var også en rekke gårder og eiendommer i området som tilhørte kirken, og det er mulig at biskopen ønsket å inspisere disse eiendommene
og sjekke at de ble forvaltet på en god måte.

Det er også mulig at besøket hadde noe å gjøre med kirkens innflytelse i området og at biskopen ønsket å sikre at kirkens interesser ble ivaretatt på en riktig måte.
På den tiden hadde kirken stor politisk og økonomisk makt i Norge, og det var viktig for kirkens ledere å sørge for at denne makten ble opprettholdt. Uansett hva som var formålet med besøket,
er det tydelig at både biskopen og fogden spilte en viktig rolle i samfunnet på den tiden. Biskopen var en viktig religiøs leder, mens fogden hadde ansvaret for å opprettholde lov og orden i byen.
Besøket deres til Moss gir oss et interessant innblikk i livet og virksomheten på 1500-tallet i Norge.

Betydningen av Historiske Beskrivelser
Disse historiske beskrivelsene gir verdifulle innblikk i det økonomiske og sosiale livet i Moss på 1500-tallet.
De viser hvordan byen var et knutepunkt for håndverk og lokal handel, selv om den ikke hadde formelle kjøpstadrettigheter.

Se også 1200-tallet, 1300-tallet, 1400-tallet, 1500-tallet, 1600-tallet, 1700-tallet, 1800-tallet.

Kilder
Ørnulf Ree - Moss før og nu
Arkivverket
Nasjonalbiblioteket
Biskop Jens Nilssøns vistitasbøker