Årelatere
Årelatere
I eldre tider var det en utbredt tro på at alle sykdommer skyldtes «bedervet blod». For å fjerne de skadelige elementene i blodet,
skulle man simpelthen tappe ut det gamle blodet og dermed gi plass for nytt og friskt blod. Denne metoden, kalt årelating,
ble en vanlig praksis ved de fleste plager, og de som utførte prosedyren ble kalt «latere».
Ved sykdom ble en later ofte tilkalt som første tiltak. Han ville tappe ut blod fra pasienten ved å snitte en blodåre eller bruke igler,
spesielt på de stedene på kroppen der man mente sykdommen satt. Hvis årelatingen ikke ga ønsket resultat etter første forsøk,
søkte man gjerne en annen later, i håp om at denne kanskje hadde bedre innsikt i hvilke årer som var forgiftet.
Troen var nemlig at det ikke var alle årene som var påvirket, og derfor var det viktig å finne den rette.
Bruken av igler og kopper var også utbredt og ble sett på som en supplerende behandling. Igler kunne påføres direkte på problemområdet,
der de suget ut blod, mens kopper ble brukt til å trekke blodet mot hudens overflate for å «fjerne» sykdommen fra kroppen.
Årelating var ikke kun for de syke; mange friske mennesker lot seg også årelate et par ganger i året for å forebygge sykdom og rense kroppen.
Selv hester ble årelatt for å holde dem friske, en praksis som vedvarte til begynnelsen av 1900-tallet. Denne metoden, selv om den i dag fremstår som arkaisk,
ble ansett som en essensiell del av helsepleien i århundrer og viser hvor dypt rotfestet ideen om «renselse» var i datidens medisinske tankegang.
