Blodigler og iglekoner
Blodigler og iglekoner i Moss – en glemt del av legekunsten
Medisinsk praksis på 1800-tallet
På 1800-tallet var blodigler en vanlig behandlingsform i Norge – også i Moss.
De ble brukt i sykehus, hjem og fattigstuer mot alt fra feber til dårlig blodsirkulasjon.
Iglebehandling ble utført av både leger og folkehelbredere, og krevde stor presisjon.
Depot ved Kanalbroen
I 1846 foreslo Moss Tilskuer å etablere et hoveddepot for blodigler ved Kanalbroen.
Målet var å gjøre behandlingen billigere og lettere tilgjengelig for alle innbyggere.
Forslaget viser hvor vanlig og etterspurt denne behandlingen var.
Kjente iglekoner i Moss
Else Borgen hadde ansvar for behandling med igler ved fattigstuen i Moss.
Larine arbeidet med samme praksis ved byens sykehus. Begge var respekterte spesialister.
De visste nøyaktig hvor og hvordan iglene skulle plasseres og fjernes uten komplikasjoner.
Vanlige lidelser som ble behandlet med igler
- Feber
- Betennelser
- Hodepine
- Sirkulasjonsproblemer
- Blodtrykksplager
Omsorg og kunnskap i praksis
I en tid uten antibiotika og med risikofylt kirurgi, ble iglebehandling sett på som trygg og effektiv.
Kvinner som Else og Larine spilte en viktig rolle i lokalsamfunnet, særlig for dem uten råd til lege.
De arbeidet i skjæringspunktet mellom folkemedisin og den fremvoksende skolemedisin.
En tapt praksis med historisk verdi
I dag er blodigler først og fremst et historisk fenomen, men praksisen minner oss om tidligere tiders helsevesen.
Iglekonene i Moss var dyktige, nøyaktige og viktige ressurspersoner i byens medisinske landskap.
Kilder
Moss Tilskuer, 1846
Lokalmedisinsk tradisjon og muntlige kilder
Referanser
Nyquist, O.P.: Mossiana fra ældre tider.
- Moss Tilskuer, 1846
