Moss kommune

Det forrige byvåpenet til Moss, gul kråke på rød bunn. Det er tegnet av Christian Stenersen og ble vedtatt i 1954. Bildekilde: Wikipedia

Moss kommune i Østfold omfattet før 2020 et areal på 63,5 kvadratkilometer, nå 128. Byen hadde i 2016 ca 32.000 innbyggere. Etter sammenslåingen med Rygge bor det i 2024 over 52.357 innbyggere i kommunen, og den nye kommunen har fått et samlet areal på 137 kvadratkilometer, mer en en fordobling. Mye av de ubebygde områdene er vernet. De består i hovedsak av verdifulle landbruksområder, skog med stort biologisk mangfold, kultur- og kystlandskap. Kyststripen er på over 100 km totalt, langs land og rundt øyene.

Det nye kommunevåpenet til Moss, gullspore på rød bunn etter at Rygge ble slått sammen med Moss til en kommune 1. januar 2020.

Kommunesenteret er det gamle bysenteret, dessuten to områdesentere på Halmstad og Kambo, og lokalsentrene på Vang og Larkollen.

Moss har en svært sentral beliggenhet mellom Oslo og svenskegrensen, og er et samferdselsknutepunkt med firefelts motorvei, dobbeltsporet jernbane med tre stasjoner, havn og fergeforbindelse over Oslofjorden. Moss grenser i nord til Vestby, i øst til Våler, i sør til Råde og i vest mot Oslofjorden.

Sentrum ligger på bysiden.

Næringslivet begynte med jordbruk og skogbruk, møller og sagbruk utviklet seg langs Mossefossen fra 1300-tallet og fremover. Moss var en av landets viktigste industribyer på 1800 og 1900-tallet, men mange av de store hjørnestensbedriftene flyttet ut eller ble nedlagt etter år 2000. (Helly-Hansen, TrioVing, Moss Værft & Dokk, Moss Glasværk og Peterson er noen eksempler.) Annen industri er kommet til.

Moss har hatt en mangfoldig industri, et godt handelsmiljø, kunstgallerier, variert fjord- og innlandsnatur med Jeløy, Mossemarka og Vansjø. Byen ligger i et trafikknutepunkt med E6, jernbanestasjon mellom Oslo og Gøteborg og fergeforbindelse til Vestfold, samt direkte flyforbindelser til Europa via Moss Lufthavn, Rygge. En stor og travel havn med mye lastetrafikk. Byen er et viktig handels- og servicesenter for kommunene Moss, Rygge, Råde og Våler.

Moss har mange kunstgallerier], et yrende musikkliv]] og et aktivt revy- og amatørteatermiljø.

Byvåpenet er en gul kråke på rød bunn. Det nye kommunevåpenet er Rygges gamle fra 1984, en gullspore på rød bunn.

Byens historie i korte trekk:

Allerede i Steinalderen bodde det mennesker i Moss, lenge før byen fikk et navn. Sjøen, Vansjø og skogene bød på rike jakt- og fiskemuligheter. Vi har spor etter de første menneskene her som for nesten 6000 år siden bodde i huler på Reier, Refsnes, Rosnes og Gjerrebogen. Men vi vet ikke mye om hvordan de hadde det, eller hvor de kom flyttende fra. Fart på næringene ble det først da «mossingene» lærte å utnytte kraften i Mosseelva og fossen – på 1300-tallet - da byen fikk et navn - Stedet ved Morsa. Det begynte ved Fossen med vanndrevne kverner og sagbruk. Og skipsbygging. Allerede på 1500-tallet var skipsbyggerne i Moss så berømte at de fikk ofte i oppdrag av danskekongen om å bygge krigsskip.

Til å begynne med bodde befolkningen rundt Mosseelva og i Værlesanden. Ved elva malte de korn og skar tømmer. Ved Værla fisket de og kokte salt ut av vannet, og salt fungerte som byttemiddel mot det meste. Noen av beboerne var sjømenn. Moss var i flere hundre år et ladested for ut- og innskipning. Trelast ut og korn tilbake. Noen ganske få rike borgere styrte byen, de valgte seg selv. I den øvrige befolkningen var .det mye fattigdom og sult. I gjennomsnittsfamilien på 1700-tallet ble det født seks barn. To døde som spedbarn, to døde som ungdommer og to som vokste opp. Byen hadde ikke egen bylege før i 1876.

I 1704 ble Moss Jernverk etablert, som produsert kanoner og kuler og vedovner. Og tønnebånd og spiker.

På denne tiden var mossingene lei av å måtte betale skatt til Fredrikstad uten å få noen tjenester tilbake. Byens borgere ba Kong Fredrik IV om å gi Moss bystatus. Kongen sa ja. men skattepengene skulle fortsatt gå til Fredrikstad. Først 40 år senere ble Moss helt løsrevet fra Fredrikstad. Og kirken i Moss lå fortsatt under Rygge. Byen var trang. I 1727 ble den første bygrensen trukket opp. I nord gikk grensen ved fossen med Jernverket utenfor. Bedriften dannet sitt eget lille samfunn med skole for barna og sosialordning for familiene. Det var også sykekasse og egen verkslege og jordmor her.

Bygrensen fulgte Vansjø til Raet og ned Høienhaldgata ved kirkegården til Værlesanden fram til Mossesundet. Dagens Bastøkai lå også utenfor byen – i Rygge. Først i 1876 ble Verket innlemmet i Moss by. Moss kommune tok en jafs av Rygge i flere omganger. Hele Jeløy kommune, inkludert Kambo og Krapfoss, ble først slått sammen med Moss av nazistene i 1943, og det ble stadfestet av bystyret tre år senere. Nå er også resten av Rygge blitt med.

Bybranner På 1800-tallet herjet bybrannene. Den første i 1807 startet der bryggeriet har vært de siste årene. Ilden fulgte med sønnavinden gjennom Storgata og Henrich Gerners gate, opp gjennom Møllebyen og over til Berja. Over 200 fattige mossinger mistet hus og hjem. Heldigvis var de rike borgerne hjelpsomme og skaffet både husrom og klær til mange. Men året etter var det rikfolket som ble rammet. Da startet brannen ved nåværende Basarbygning og føyk med nordavinden oppover Kongens gate.

Nesten 50 år senere oppsto en ny brann. Det var den største brannen i Moss bys historie. Det begynte i et hus i Kransen. Med sterk sønnavind spredte ilden seg raskt nordover Kirkegata og videre over hele dagens sentrum. Til sammen brant 58 gårder, inkludert den fine trekirken, det gamle rådhuset, prestegården, Herbergegården (nåværende Moss Hotel), og de fleste husene i Fleischers gate, Værlegata, Skoggata, Kirkegata, de få husene som lå opp mot Skarmyra, dessuten allmueskolen, fattighuset og nordlige del av Storgata. Brannen stoppet ved Gudegården i Henrich Gerners gate 6, som nå er byens eldste hus, og Kong Carl. Totalt 58 eiendommer ble ødelagt eller skadet. Alle var bygget i tre. I tillegg til alle husene med innbo som brant, brant også tømmer for store verdier – og over 50.000 liter med brennevin ble ødelagt. Brannen i Moss kunne ses helt fra Horten. Derfra kom 60 soldater for å hjelpe til med slukkingen. I denne brannen var det «bare» 16 arbeiderfamilier som mistet hjemmene sine, så formannskapet satte ikke i gang noen hjelpeaksjon. Branner er ille. Men disse brannene ga Moss en mulighet til å modernisere byens hus og gater,

Høsten 1814 sto Moss i nasjonens sentrum da konvensjonen med Sverige ble forhandlet frem i Konvensjsnsgården på Verket. I 1855 ble Kanalen gravet etter 200 års planlegging, så seilskutene slapp å seile rundt Jeløy.

På 1800-talet kom industrien i Moss for fullt. Etter kvernene og sagene kom brenneriene. Fra 1816 kunne hvem som helst fritt lage brennevin. På det meste hadde byen 14 brennerier, med flere ansatte enn alle kvernene og sagene til sammen. De produserte 2,4 millioner liter brennevin. Spriten flommet over byen. Både folk og fe ravet rundt i byen i alkoholrus. Kyrne fordi de fikk drank som en del av foret. Det var et avfallsprodukt fra brenneriene. Mange ansatte fikk en god dose med brennevin som en del av lønnen. Men koner og unger ble ikke mette av det! Bøndene tjente mer på å produsere poteter til brenneriene enn korn til brød og grøt. Og de ble delvis betalt med sprit. Men i den tredje og fjerde bybrannen brant de fleste brenneriene opp, og godt var det. For de aller fattigste i byen var fattighuset en løsning. Den ble drevet av innsamlede penger og legater frem til 1824, da kommunen overtok ansvaret.

Theodor Peterson kjøpte Moss Jernverk i 1875, da jernverkets storhetstid var over. Det første året ble Konventionsbygningen brukt som lasarett under den fryktelig smittsomme koppeepidemien, mens planene for en cellulosefabrikk ble lagt. Mosselukta ble født. Det samme året fikk byen også sin aller første bylege.

Helly-Hansen slo seg opp med vanntett regntøy for sjøfolk, Moss Glasværk ble landets eneste flaskeglassverk, Verftet bygde seilskuter, senere dampskip og moderne skip.

To småbedrifter, Trio Låser og Ving skøyter slo seg sammen og gjorde det etter hvert stort. IloVan laget kjeler og annet kjøkkentøy som var helt nødvendig på folks kjøkken.

Næringslivet i Moss gikk godt frem til midt på 1980-tallet. Da kom jappetiden: nyutdannede økonomer kjøpte opp flere bedrifter som de tømte for penger og solgte restene videre. Andre bedrifter ble kjøpt opp av verdensomspennende konserner og flyttet ut. Produksjonen var billigere i Asia og Øst-Europa enn i Moss.

Men i kjølvannet av de store hjørnestensbedriftene dukket det snart opp mange mindre - og mer moderne - bedrifter. I dag er det flere arbeidsplasser på Verket enn i Petersons tid, og flere på Jeløy Strandpark enn på Verftets tid. Likevel pendler over 2000 mennesker til Oslo hver dag for å jobbe der.

Moss har en fantastisk beliggenhet med både Oslofjorden og Vansjø i gåavstand. Byen mellom fjorden og Vansjø er attraktiv. Flere vil bo her. Høyblokkene skyter i været på Verket og på Høyda. Familier fra Oslo søker hit. De har lenge kunnet selge en knøttliten leilighet i Oslo og for samme pris kjøpe en stor enebolig i Moss. Men nå er det blitt vanskeligere. Boligprisene er i ferd med å nå Oslo-nivå.

Kilde:

[[EV]

Se også:

• Jeløy herred / Jeløy kommune
• http://www.visitoslofjord.no/moss/

Kilder:

• FAZ Sandberg: Kjøbstaden Moss

• Moss bys historie

• www.moss.kommune.no/ Moss kommune]

• Forslag til kommuneplan for Nye Moss

---

EV